For hva passer vel bedre enn å ta med seg de norske folkeeventyrene ut i skogen, og la naturens farger og formasjoner inspirere til rollelek.

- Nå kommer jeg og taaaaar deg, brøler det lille trollet under trestamme-brua, så høyt og skummelt at den minste bukken nesten mister balansen på den runde stokken, og må klamre seg litt ekstra hardt til nærmeste voksenarm.

- Å neeei, ikke ta meg! Det kommer en sværing etterpå, han smaker bedre!

Man kan lure på hva det egentlig er med Bukkene Bruse. Alle vet hvordan fortellingen går. Alle har hørt den før, og det slutter likt hver gang. Likevel beholder dette eventyret en ubestridt posisjon som eventyrslager nummer en i barnehagen. De enkle, gjentakende replikkene, rytmen i fortellingen, følelsen av skrekkblandet fryd og vågemot - og ikke minst vissheten om at trollet taper til slutt.

- Ja, bare kom du! Jeg skal stange deg rett i elva. Så du mister øya og alt.

Så havner trollet på ryggen i mosen enda en gang, mens den tøffeste bukkene vakler i havn på den andre siden av brua.

Mon tro om de gamle trærne rundt lekeplassen i skogen smiler i granskjegget og smårister på krokete greiner etter å ha vært vitne til nok en versjon av Bukkene Bruse. Det tause og ærverdige publikummet blir kanskje aldri lei, de heller?