I dag er det toddlertroppen fra Larveliten som toger inn i rommet. Noen har vært her før og ler frydefullt og gjenkjennende – andre klamrer seg til voksenhanda og synes det nye og rare er litt i meste laget akkurat i dag. Og så tar barna rommet i bruk i eget tempo; trygghet og mestring er nøkkelord når nye erfaringer skal gjøres.

Tærne krøller seg i det myke teppet på gulvet. Stutte fingre stryker over et florlett forheng, griper rundt de glatte og fargeglade plastremsene som henger fra taket. De små kroppene stuper ned på gummimadrassen, kinnet legges helt inntil. Kaldt og hardt, men samtidig mykt.

Så begynner musikken. Forsiktige rytmer og lave toner lister seg ut av høyttalerne og smyger seg inn i øregangen. Føttene tramper takten ut i lufta, noen nynner med – lager sine egne melodilinjer – løsrevne toner i elegant og fri improvisasjon.

Gledesrop over nye oppdagelser blander seg med musikken, og danner lydkulisser som danser i takt med fargespillet på den hvite veggen; rosa, blått, grønt og rødt. Og sånn lever rommet bak den nesten alltid lukkede døra sitt eget liv - i samspill med barna som bruker det.