Det har vært observert mye aktivitet rundt den nye plattformen de siste ukene. Der er det plass til flere enn en, i akkurat passe høyde over bakken – og med god utsikt over den nedre delen av uteområdet vårt.

I dag er det 5-åringene Kajsa og Sondre som utfolder seg på platået. Jeg stopper og kikker litt på leken. De klatrer opp, og hopper ned. Klatrer opp, og hopper ned. Det ser ut som de liker at jeg står og følger med, og synes kanskje spørsmålet jeg ikke klarer å la være å stille er litt unødvendig.

- Hva kan dere bruke denne her til?

Sondre ser på meg, og blikket hans forteller noe om at; ”voksne lurer på mye rart igrunn”. Men som alltid når en hjelpeløs voksen trenger svar, er han velvilligheten selv.

- Det kan være taket til ei hytte, ser du vel, forklarer han. Bøyer seg ned og peker innunder plattingen. – Under her går det an å bo, det kan bli et helt rom. Og her oppå taket kan vi lage show. Så kan de som skal se på sitte på den stokken der, og klappe for de som danser.

- Aha. En hytte med tak, og en scene altså?

- Ja. Også kan det være et skip. Med utsikt over hele barnehagen. Hiv og hoi, snart er skatten vår.

- Også kan jeg hoppe herfra, roper Kajsa. Så tar hun et par små skritt, satser, hopper og svever i lufta et lite nanosekund – før hun lander på begge beina i det myke barkunderlaget. Snur seg til meg og smiler:

- Så du det?

Ja, jeg så det. Og jeg gleder meg over begeistringen din Kajsa, over hvor selvfølgelig du bruker det som finnes av muligheter til akkurat det du ønsker å bruke det til. For det slutter ikke der. Etter at du har hoppet ned, må du jo selvfølgelig opp igjen. Jeg ser at du setter foten på det lille trinnet som er slått inn i trestammen litt over bakken, spenner fra og slenger den andre foten opp på stubben. Så halvveis drar og kravler du deg opp på stubben – før du ruller inn på platået og reiser deg opp. Jeg ser hvordan du prøver deg fram, bruker kroppen og sansene og møter den motoriske utfordringen det er å komme seg opp.

Jeg sender en god tanke til de ansatte som tenkte forbi huskestativ og sandkasse, og tok fram hammeren sammen med barna. Med Rammeplanens ord om ”bevegelsesglede, allsidig bevegelseserfaring, sanseerfaring og mulighet for læring og mestring” på uteområdet som bakteppe blir den nye arenaen et flott tilskudd. Og det at barnas egne tanker og ideer kan forme og variere bruken så til de grader, gir den kanskje aller viktigste dimensjonen til det hele: Her er det rom for at Kajsa, Sondre og alle de andre kan skape mening sammen – uten å begrenses av altfor faste og ferdiglagte rammer. Så, svaret på det typisk voksne spørsmålet mitt blir ganske enkelt:

- Hva kan vi bruke den til?

- Alt.