For en lettere anspent barnehagevoksen som ikke er sikker på om kurvene med lussekatter rekker til alle som har kommet, og som smågruer seg til å være forsanger for verdens mest blanda blandakor, er det kaoset som er mest synlig akkurat nå. Det er ikke så lett å få øye på virkeligheten, det lille og viktige som skjer mellom alt det som synes og høres så altfor godt.

Som for eksempel den nysgjerrige 2-åringen, som for første gang holder i et Lucia-lys, og som er igang med å studere det elektriske lyset med en inngående iherdighet som bare en 2-åring kan klare å oppdrive. Myser på lyspæra - fører den fram og tilbake mot øynene. Kjenner hvordan lyset treffer øyet, først sterkt, så svakt, så sterkt igjen. Legger øyet helt inntil håndtaket, og sikter seg inn langs siden på lyset. Erfarer hvordan lysstrålen brytes og forandrer seg - lukker øynene og kjenner lyset på innsiden av øyelokkene.

Så utrolig mye som skjer bare på noen få sekunder, så utrolig mye å vite om, fange, og ta vare på - i det lille øyeblikket før dørene inn til barnehagen går opp, den voksne hiver seg uti de første tonene av "Svart senker natten seeeg"... og toget setter seg sakte i bevegelse.

Øyeblikket er borte. Men det var der, det skjedde, og det gjorde noe - i alle fall med 2-åringen. Noe som kanskje er mer betydningsfullt enn alle de hvite skjortene, alle de glitrende lysene og alle de fotoklare og kaffetørste voksne som gleder seg over at tradisjonene lever...