Jeg sitter henslengt i snøen, med rumpa i ei dump, bena opp og ryggen halveis bakover. Himmelen over meg er blå, med makrellskyer på.

Plutselig dumper en gutt på 5 år ned ved siden av meg. Han titter opp på meg, og kopierer sittestilen min.

"Jeg har spist meitemark jeg", sier han. Stolt i stemmen.

"Ja, det har du det", smiler jeg. "Du har spist jord også du!"

"Ja, det har jeg det!"

"Men synes du det var noe godt da?"

"Jada!" Gutten ler litt.

Vi ser på hverandre, og jeg tror at vi mimrer om den samme historien, noe vi opplevde for to år siden. Gutten ser avventende på meg.

"De store gutta hadde hengt fra seg bøtta med jord og mark på sykkelen, mens de var inne og drakk vann", sier jeg. "Og da gikk du bort til sykkelen, tok bøtta til munnen, og helte innpå både mark og jord!"

Gutten smiler. Han ser kry ut. Jeg fortsetter:

"Da skulle du sett de fjesene på gutta, når de kom ut igjen! Og marken og jorda i bøtta var borte vekk! De blei så forskrekka i fjeset, skjønte ingentingen!"

"Hehehehe." Gutten ler. "Da blei dem rare, da!"

Vi sitter stille igjen. Ser opp mot himmelen, snakker litt om skyene vi ser. Så forsvinner gutten ut i leken igjen, og jeg sitter igjen - varm i hjertet etter en fin og spesiell stund i snøen.