Treåringen ser med store øyne opp på Ole Brum og vennene hans, som nå fyller en hel vegg i samlingskroken. Går helt bort og stryker forsiktig over fargene og linjene som ikke var der før. Legger kroppen helt inntil veggen, og følger bildet bortover:

«Jeg liker dere, jeg liker dere, jeg liker dere, jeg liker dere» Tussi, Kengumamma og Nasse Nøff har vel sjelden blitt utsatt for en så uforbeholden kjærlighet. Så kravler treåringen opp på svingstolen ved pianoet og setter seg til rette. Løfter hendene og trykker ned tangentene – først litt prøvende, så atskillig mer bestemt. De forsiktige trykkene går over i stadig mer entusiastiske klask, opp og ned langs skalaen. Tette toneklanger fyller rommet, og så kommer sangen:

«Tigergutt, tigergutt, tigergutt, tigergutt…» Kraftig stemme, rytmiske og bestemte fraser: «Ugla, ugla, ugla, ugla..». Ansiktet gjenspeiler alvoret i det å skape noe helt nytt. Noe som ikke har vært hørt før.

Kameraten – også tre år, blir oppmerksom på det som er i gang, og vil være med i komposisjonen. Med største selvfølgelighet tar han plass ved siden av sjefspianisten, og legger all sin energi inn på å komplettere musikkstykket med taktfaste, dype og rungende basstoner. Kroppene vugger i takt med musikken. To venner, ett piano. Musikk og fellesskap som blir til og eksisterer - helt av seg selv.

Fra veggen bak pianoet titter tause tilskuere ned på de to iherdige musikantene. Tigergutt, Ugla og resten av de andre figurene fra Hundremeterskogen. Så ferske at det nesten lukter maling av dem, etter at et par voksne ildsjeler ga eventyrliv til den kjedelige murveggen, for bare en snau uke siden. De tause og ganske endimensjonale tilskuerne aner nok ingenting om at de har inspirert til så stor kunst og musikkutøvelse, bare ved å finnes akkurat der, på veggen over et piano.