«Jeg trenger hjelp med dressen og støvlene» sier han, og setter seg ned på benken som står midt i rommet.

«Jeg er litt kald på fingrene!» Han tar av seg vottene som er blitt våte. «Det var litt kaldt ute i dag også.»

«Ja» svarer jeg, «det ble litt kaldt på fingrene når vi lekte i snøen.»

«Jeg skulle ønske vi kunne ta av hendene og legge dem inni der» sier han. Peker bort på tørkeskapet.

Jeg ser litt spørrende på han mens han fortsetter

«Vi kunne ha en knapp her (peker på armen) som vi kunne trykke på og så kunne vi ta av hånda»

«Ja, det hadde vært fint» svarer jeg og smiler til han.

Det blir stille en liten stund, og vi tenker litt begge to…

«Men…, det hadde blitt litt mye blod da, om vi skulle ta av hånda. Det hadde blitt litt mye gris» sier han og ler litt. Viser på hånda hvordan blodet hadde vært.

«Ja, det tror kanskje jeg også» svarer jeg. «Kanskje det er best at vi bare tar av vottene og legger de i tørkeskapet»

Han nikker, ser på meg og smiler.

«Men, det finns sånn lekehånd som vi kan ta på, også late som vi tar den av da» sier han, før han hopper ned fra benken, kaster vottene inn i tørkeskapet og forsvinner inn på avdelingen.

Dressen og støvlene ligger igjen på gulvet ved siden av benken, men det gjør ingenting. Jeg er glad for at jeg ikke avbrøt 4-åringen med mas om rydding og regler. I denne situasjonen var samtalen – og det fantastiske forholdet mellom fantasi og fakta som gutten hånderte så elegant – det aller viktigste. Jeg smiler litt for meg selv, henger opp det våte klærne og rusler etter inn til resten av gjengen.