Både publikummet og våre egne ansatte hadde nok sett for seg et annet scenario, når spissrotgangen oppover midtgangen endelig var over, og den store Fredfoss-scenen fyltes av håpefulle små mølle-sangere:

- Nå blir det sikkert noen fine sanger, disse her var jo så flinke i fjor! 

Vel. Det var ingenting å si på forventingene, men det viste seg ganske raskt at det kun var en liten, iherdig tropp som klarte å holde fokus på selve sanginnslaget. For resten ble det mikrofonene, det store scenegulvet, trappene og de velvillige tilskuerne som tok oppmerksomheten.  En etter en hoppet de ned fra kortrappene og begynte på sitt eget freestyle show på sidelinja, og det gikk ikke lang tid før hele den ene delen av scenen var fylt av et utpreget, fritt og spontant fellesnummer - på barnas egne premisser.

De mest observante fikk nok med seg at det improviserte danseshowet innholdt massevis av spennende elementer og øvelser, uten begrensninger i forhold til rom og lydnivå. Og joda; når koret kom, så ble også de fleste av danserne med på et hjertelig "bobb-bobb, dæddi, dæddi, bobb-bobb suiiii" - uansett hvor de befant seg på scenen - eller i salen.

Det hele kjentes kanskje mer eller mindre ut som kaos for de ansatte, som hadde sett for seg noe helt annet. Men for barna ble det en feststund uten like, og når de applauderte seg selv etterpå gjore de det helt og holdent ut i fra egen opplevelse - ikke ut i fra hvor godt de hadde lykkes i å svare til de voksnes forventinger...

Og pakke til slutt; ja det fikk vi uansett!