Vårtegnene popper fram, og det samme gjør nysgjerrige små, på oppdagelsesferd i skogen. Det er så uendelig mye å oppdage, og være sammen om. Noen ganger blir turene lange - fuglesangen og bekkesuset lokker oss dypere og dypere inn i skogen. Andre ganger blir turene fryktelig korte, kanskje fordi et vårforvirret småkryp krever vår hele og fulle oppmerksomhet. Nede ved bakken er det lett å komme til, men hvis man skal høyt opp, for eksempel for å sjekke om det er liv i fuglekassa, er det godt å ha lange voksenarmer til å hjelpe seg.

Turene blir til på barnas premisser, og opplevelsen og læringsmuligheten her og nå er mye viktigere enn det å komme fram tidsnok.

Vi lar Torbjørn Egners vårvise akkompagnere den herlige vårstemningen:

Jeg gikk meg ut i skogen en vårdag i april,

og  på en liten stubbe tok jeg meg en liten hvil.

Der satt jeg musestille og hørte våren spille.

Det klukka mellom stein og strå av tusen bekker små.

Og lerka sang så lett og glad høyt oppe i det blå.

Og like bortved snøen stakk hestehover opp,

og vinka i mot sola med sin lysegule topp.

Og på ei lita tue satt harepus og frue.

De pussa seg og pynta seg som alle harer må.

Og harefrua hadde alt tatt sommerkjole på.