Utenfor barnehagen vår er det en stor snøhule. I dag var det Tusenbein sin tur til å utforske denne.

Når vi kom ned til snøhulen krabbet den første voksne inn. Barna la seg ned på magen og krabbet etter. Men det var et av barna som ble stående igjen utenfor med en voksen. Det var altfor skummelt. Det var mørkt, trangt og vi visste ikke hvor tunnelen gikk.

Vi la oss på magen og kikket inn i hullet. Vi lå der sammen, helt stille. Vi kikket og vi lyttet til de andre som jobbet seg innover.

Nå var føttene til sistemann borte, og stemmene ble svakere.

Barnet kikket på meg og jeg kikket på barnet. Hva skulle vi gjøre nå som vi ikke kunne høre de andre barna lenger?

Barnet spratt opp og lyttet igjen. Vi tok hverandre i hånden og gikk foran snøhulen. Vi så ingen, men plutselig hørte vi noe. Det var på den andre siden av snøhaugen. Vi kikker opp, og der kommer det en latter etterfulgt av et barn. Helt på toppen av snøhulen.

Barnet som holder meg i hånden ler. Løper til stien og begynner å jobbe seg oppover til toppen.

De andre barna dukker også opp nå. Det var en utgang på andre siden.

Vi kikker inn den veien som barna kom fra, men det er trangt og mørkt der også. Så vi går for toppen av snøhaugen, der det andre barnet fremdeles står og ler. Vi kommer oss opp dit sammen. De ler mot hverandre og aker ned på siden. Før de setter seg samme for å spise en stor snø bit.

Glede, snø og samspill- hånd i hånd